Hvorfor bekymre seg?

Jeg dro til Tyskland på IKYA Meditation™ Level 1 kurs for å bli flinkere til å lede meditasjon selv. Jeg vet ikke hvorfor jeg dro akkurat til München, det går kurs her i Norge også. Men av en eller annen grunn kjentes det ut som om jeg skulle dit, til Sandra Nicole Pfaller (https://www.facebook.com/sandra.pfaller) sitt kurs. Selv om det var langt og upraktisk og jeg ikke engang kunne tysk...

Det var fantastisk! Plutselig kunne jeg ikke lenger stole på det mentale, jeg måtte ta inn alle øvelsene via andre kanaler. Være i dem. Være dem.

Men det var ikke det jeg ville si. Jeg hadde lyst til å beskrive noe så trivielt som turen tilbake til flyplassen. For, du vet ... det handler alltid om flyten ...

Jeg benyttet sjansen til å ha en IKYA behandling hos Sandra før jeg dro hjem;

Og da jeg forlater klinikken hennes er jeg allerede en halv time forsinket, før jeg skulle gå til bussen, for å ta bussen til t-banen, t-banen til toget, og så toget til flyplassen.

Da jeg endelig er på toget, er det litt mer enn en time til flyet mitt letter.

Toget stopper midt på et jorde og sløret stemme sier noe på tysk som gjør at de som sitter overfor meg, begynner å le den "ikke nå igjen" latteren som vi alle kjenner.

Det var perfekt! Designet for å avrunde behandling med Sandra, virkelig rykke meg ut av maset og jaget - av følelsen av at det vi stresser etter virkelig er viktig. Som om det var noe jeg kunne gjøre for å få toget til å gå fortere, som om det å miste et fly er dødelig.

En av deltakerne på Level 1 kurset sa;

-Har du et problem? -Nei. -Så, hvorfor bekymrer du deg?

-Har du et problem? -Ja. -Kan du gjøre noe med det? -Ja. -Så, hvorfor bekymrer du deg?

-Har du et problem? -Ja. -Kan du gjøre noe med det? -Nei. -Så, hvorfor bekymrer du deg?

Dermed sitter vi der på toget, min sjel og jeg, og vi løfter fokus, oppover og innover. Jeg kjenner den roen som bare er der når jeg klarer å være tilstede i, en svak kiling nedover i bena og opp i ryggraden, og jeg ser jeg ut på det utrolig grønne glitrende landskapet - det er så flatt - og plutselig er jeg på flyplassen.

Det er en halv time til flyet skal gå og jeg må bare finne den rette terminalen, hvor alle mine medisinske duppeditter som vanlig piper i metalldetektoren. En hyggelig kvinne sier "sitte ned" og "vent her" og "vi skal bare ta en prøve".

"Vet du tilfeldigvis hvor gate 26A er?" Spør jeg.

«Å, skal du til Norge?» Svarer hun og peker rett over gangen.

Og der var den, rett foran meg, Oslo 14:00, fremdeles litt kø igjen.

"Ikke bekymre deg," sier hun, "de venter nok til du kommer."